Det finnes en bestemt følelse som oppstår når avstanden mellom en idé og noe som virker, plutselig krymper. I det ene øyeblikket ligger noe i den mentale roteskuffen merket en dag. I neste øyeblikk er det lansert, testet, forbedret og merkelig nær godt. Ikke perfekt. Ikke ferdig. Men virkelig.
Den følelsen er vibben.
Mange hører fortsatt «KI» og «vibekoding» og ser for seg noe useriøst: noen som slenger et ønske inn i en chatbot, får spagetti tilbake og erklærer at fremtiden har kommet. Det bildet er morsomt, men bommer fullstendig på poenget.
Det virkelige løftet er ikke at ingeniørarbeid forsvinner. Det virkelige løftet er at sløyfen mellom idé, implementasjon, tilbakemelding og revisjon blir så kort at fremdriften slutter å dø underveis.
Det endrer mer enn koding. Det endrer hvem som får bygge, reparere, levere og forstå kompliserte ting.
For meg er det vibbelivets faktiske løfte.
Det handler ikke om å erstatte den som bygger. Det handler om å fjerne dødtiden mellom det du kan forestille deg, og det du faktisk kan få til.
Vibben er ikke «intet ingeniørarbeid». Vibben er komprimert iterasjon.
Dette er delen folk overser.
Vibekoding er ikke bare å skrive ønsker i en terminal og håpe at maskinen ved et uhell fant opp kompetanse. Det er en tettere samarbeidssløyfe. Du trenger fortsatt dømmekraft. Du trenger fortsatt smak. Du må fortsatt legge merke til når hovedanimasjonen er kjedelig, når analysehendelser utløses to ganger, når KI-en ikke skal koble seg automatisk til stemme, eller når jagerflyet du ba om, ser mer ut som et luftskip enn et krigsfly.
Vibben er ikke fravær av håndverk. Vibben er komprimert iterasjon.
Du forblir i den kreative sløyfen. Modellen tar en enorm del av implementasjonsvekten. Du styrer, kritiserer, omdirigerer og finpusser. Det er der magien bor. Ikke i å gi fra seg forfatterskapet, men i å beholde det samtidig som fremdriften økes dramatisk.
Når du først kjenner den sløyfen falle på plass, er det vanskelig å gå tilbake.
Jeg vibekodet dette nettstedet frem til eksistens
Øyeblikket da dette ble virkelig for meg, var da jeg bygde opp dette nettstedet på nytt med OpenAIs Codex.
Jeg brukte ikke Codex som en chatbot. Jeg brukte den mer som en rask teknisk samarbeidspartner med uendelig tålmodighet. Jeg ga den retning, smak og begrensninger på vanlig engelsk. Den omsatte det til fungerende kode vi kunne teste umiddelbart. Ikke en gang i fremtiden. Ikke etter en tre uker lang oppsettsspiral. Akkurat nå.
I en håndfull tråder ble det til en gjenoppbygging av moebis.com ut av det gamle Ghost-oppsettet og over til en React-, Vite- og TypeScript-stakk, med innlegg og emneknagger på slep, en ny administrasjonsflate med redigering og opplastinger, strammere sideanimasjoner, en rettelse for dobbelttelling i Google Analytics, «Chat with Moebis»-modalen og en kontekstpipeline som samler innlegg, sider og sosialt innhold i både en rå context.md og en komprimert minnefil for chatboten.
Og så var det de morsomme tingene. 1942-prosjektet sluttet å føles som et provisorisk eksperiment og begynte å føles som et ekte arkadespill.
Det er ikke en lekedemonstrasjon. Det er et prosjekt som leveres.
Den gamle måten å tenke på en slik gjenoppbygging er: Jeg burde nok sette av en måned, rydde kalenderen, fordype meg på nytt i hvert lag av stakken, og så kanskje komme i gang. Den nye måten er: la meg åpne en tråd, angi retningen og begynne å ta beslutninger.
Det skiftet betyr noe.
Fordi det som tar livet av gode ideer, sjelden er total mangel på evner. Det er friksjon. Det er kontekstbytte. Det er den mentale avgiften ved å komme i gang. Vibekoding senker den avgiften nok til at flere ideer kommer over målstreken.
Jeg vibekodet NAS-en min tilbake til livet
Det var her ting ble virkelig lærerike.
De fleste hører «vibekoding» og tenker at det betyr å snekre sammen en liten app på en ettermiddag. Jeg fikk en mye mer rotete variant: å bruke Codex som medhjelper til å reparere den faktiske infrastrukturen hjemme hos meg.
Home Assistant bodde i en TrueNAS-VM fordi HomeKit trengte mDNS. Den milde irritasjonen ble til full homelab-kirurgi: Docker-nettverk, videresending av Zigbee-USB, Cloudflare-tunneler, utdaterte Home Assistant-registre, SMART-feil, ZFS-cachemerkverdigheter og ett svært temperamentsfullt LG-klimaanlegg.
Med andre ord: helt normal homelab-oppførsel.
Det som gjorde Codex virkelig nyttig, var ikke bare at den kunne skrive kodesnutter eller skallkommandoer. Den kunne holde fast ved hele problemet mens jeg fortsatte å pirke i ett lag om gangen. Vi flyttet Home Assistant ut av VM-en og inn i en egendefinert TrueNAS-app med sin egen LAN-IP, koblet SkyConnect Zigbee-dongelen inn i containeren, gjenopprettet den skjulte .storage-tilstanden som Home Assistant faktisk er avhengig av, rettet Cloudflare-tunnelen ved å peke den mot containertjenesten i stedet for å late som om den var en vanlig LAN-vert, og ryddet bort gamle HACS-, SmartThinQ- og hassio-rester som grensesnittet aldri ville ha klart å løse opp i ordentlig på egen hånd.
Det mest avslørende var hvor ofte svaret ikke var «Docker er ødelagt».
Da migreringen hadde roet seg, var de gjenværende problemene akkurat den typen virkelighetsnonsens som gjør homelab-er så lærerike og så absurde: en aldrende LG-enhet som falt av Wi-Fi, en ruteromstart som endret akkurat nok radiooppførsel til å opprøre en skjør klient, en Plex-app der nettknappen forsvant selv om selve tjenesten var i orden, og en NVMe-disk som feilet SMART-selvtester mens den fortsatt prøvde å kle seg ut som en pålitelig cacheenhet.
Codex hjalp til med å skille containerproblemene fra nettverksproblemene, og nettverksproblemene fra maskinvareproblemene. Det er i grunnen hele spillet når du feilsøker en NAS som sakte har samlet på seg ansvarsområder som en garasjehylle som på et eller annet vis ble til et operativsystem.
Dette er varianten av vibekoding jeg synes er mest interessant. Ikke «be KI om kode og be en bønn». Mer som en rask, tålmodig og dypt teknisk ekstra hjerne mens du gjør ekte systemarbeid. Dels gummiand, dels forskningsassistent, dels lagkamerat som kan skallet.
Det er ikke et påfunn. Det er økt slagkraft.
Jeg vibekodet Atlas i tankens hastighet
Å bygge Atlas med Codex lærte meg også noe annet: Det beste KI-samarbeidet føles ikke som én gigantisk, heroisk prompt. Det føles som produktutvikling der ventetiden er skrelt bort.
Én tråd handlet om å få sendeknappen til å føles riktig i lys modus. En annen handlet om å skille Omni-chathistorikken fra resten av appen. Andre tok for seg markdown-rendering, gjenoppretting av podkastøkter, ordlistedrevet kontekst, stemmeoppførsel og til slutt CopilotKit-drevne verktøy inne i transkripsjonen.
Det er slik ekte produkter faktisk vokser. Ikke gjennom én dramatisk oppfinnelseshandling, men gjennom tusen svært konkrete beslutninger, omgjøringer, forbedringer og rettelser.
Det var slik vibekoding så ut her. Ikke magi. Ikke «KI erstattet ingeniørarbeid». Mer som en tettere sløyfe mellom å legge merke til noe og å levere det.
Jeg kunne si «flytt mikrofonen tilbake ved siden av inndatafeltet», «ikke logg toneendringer med mindre de faktisk ble brukt» eller «gjør ordlistetermer tilgjengelige i alle samtaler», og Codex kunne følge forespørselen gjennom React-komponenter, tilstandsflyt, serverlogikk og Netlify-funksjoner uten å miste tråden.
Den siste delen betyr noe.
Fordi prangende funksjonsarbeid bare er halve jobben. Det lite glamorøse arbeidet er det som hindrer et produkt i å kollapse under sin egen fremdrift. Migrering til TypeScript. Flere tester. Refaktoreringer. Utskilling av hooks. Rettelser i øktlagring. Vedlikehold av endringsloggen. Det kjedelige, nødvendige, strukturelle arbeidet som vanligvis konkurrerer med det morsomme og taper.
Codex var nyttig der også.
Atlas utviklet seg og ble ryddigere samtidig. Det er slik sunn fart ser ut. Raskt trenger ikke å bety skjørt. Vibekoding fungerer egentlig bare når fart kombineres med nok struktur til å fortsette å levere.
Det er derfor jeg stadig vender tilbake til den samme konklusjonen: Modellen er ikke orakelet. Den er samarbeidspartneren. Jeg bidrar fortsatt med dømmekraften, prioriteringene og smaken. Codex bidrar med fart, bevart kontekst og tålmodigheten til å slite seg gjennom implementasjonsdetaljer i samme sekund som en idé dukker opp.
Resultatet er ikke «KI bygde appen min for meg».
Det ligner mer på dette: Jeg forble i den kreative sløyfen, og sløyfen ble rask nok til at det føltes som å bygge i tankens hastighet.
Jeg vibekodet skattemeldingen min, og det er kanskje den beste demonstrasjonen av alle
Her er vendingen: En av de beste demonstrasjonene av vibekoding hadde ingenting med å lansere en app å gjøre.
Det var skatt.
Jeg pekte Codex mot en mappe full av lønnsslipper, megleroppgaver, 1099-skjemaer, bekreftelser på kvartalsvis forskuddsskatt og papirer om utenlandske arbeidsforhold, og sa i bunn og grunn: Hjelp meg med å gjøre dette rotet til en strukturert skattemelding.
Det som skjedde videre, føltes ikke som autofullføring. Det føltes som å ha en ustoppelig tålmodig operatør ved siden av meg, som leste hver PDF, avstemte tall, kontrollerte regler og langsomt gjorde en kaotisk bunke dokumenter om til et brukbart arbeidsdokument.
Og det er derfor hele kritikken om at «vibekoding bare er for lekeapper» faller sammen.
Den virkelige magien dukker opp i kjedelige, friksjonsfylte, dokumenttunge deler av livet. Stedene der ingen gleder seg til å begynne, der kompleksiteten er fordelt på filer, skjemaer, antakelser og grensetilfeller, og der halve kampen ganske enkelt er å holde hele problemet i arbeidsminnet lenge nok til å komme videre.
Prosessen forble samtalebasert og smidig mens det underliggende arbeidet forble metodisk. Først identifisere dokumentene. Så skille utenlandsk lønn fra amerikansk næringsinntekt. Så spore salget i aksjeprogrammet. Så finne de kvartalsvise forskuddsskattebetalingene. Så finne ut om et fradrag for utenlandsk skatt, unntaket for utenlandsk arbeidsinntekt eller en trygdeavtale hadde betydning.
Vibben var løs. Regnskapet var det ikke.
Det skillet er viktig. Arbeid der mye står på spill, trenger fortsatt gjennomgang. Dømmekraft betyr fortsatt noe. Men Codex ga meg et mye bedre grunnlag for å utøve dømmekraft. Den holdt et løpende arbeidsdokument, synliggjorde antakelsene den gjorde, viste hvor anslaget var solid og hvor det fortsatt var foreløpig, og skilte mellom ting som endrer skatteregningen og ting som bare endrer rapporteringen.
Det er en større sak enn folk innser.
Fordi KI ikke bare er nyttig når den hjelper deg med å finne opp noe nytt. Den er nyttig når den hjelper deg med å bringe orden i kaos.
Noen ganger er det mest kraftfulle en modell kan gjøre, å ta et enormt, tvetydig rot og gjøre det til en rekke forståelige neste steg.
Dette er det virkelige aha-øyeblikket
Aha-øyeblikket er ikke «jøss, KI kan kode».
Det er dette: Mye av arbeidet som før føltes blokkert av tid, teknisk merarbeid eller rent rot, er plutselig innen rekkevidde.
Flaskehalsen har flyttet seg.
Lenge var spørsmålet: «Har jeg akkurat de ferdighetene som skal til for å gjennomføre dette?» Stadig oftere er det bedre spørsmålet: «Kan jeg beskrive hva jeg vil ha, undersøke det som kommer tilbake, og styre det mot noe bra?»
Det er et langt mer tilgjengelig sett med ferdigheter.
Betydningen av dette ligger ikke i nyhetsverdien. Den ligger i slagkraften. KI omfordeler slagkraft fra folk som kan hver syntaksregel utenat, til folk som kan formulere problemer klart, vurdere resultater og iterere intelligent.
Du trenger ikke å være verdens beste ingeniør for å ha nytte av dette. Du trenger smak. Du trenger nysgjerrighet. Du trenger viljen til å iterere. Du trenger nok dømmekraft til å vite når noe er galt, ufullstendig, risikabelt eller stygt.
Med andre ord må du holde deg våken ved rattet.
Det er vibbelivet i én setning: menneskelig hensikt, maskinell fremdrift.
Og når du først begynner å se KI på den måten, utvider nytten seg raskt.
Det er ikke bare for apper. Det er for infrastruktur. Det er for research. Det er for drift. Det er for papirarbeid. Det er for vedlikehold. Det er for sideprosjekter som har ligget halvferdige i månedsvis. Det er for de rare tirsdagsproblemene som ingen holder hovedtaler om, men som alle faktisk lever med.
Det er derfor dette betyr noe.
Ikke fordi KI gjør alle til tryllekunstnere. Fordi den gir vanlige byggere, fiklere, operatører og nysgjerrige mennesker dramatisk større handlekraft.
Det lar flere begynne.
Det lar flere fortsette.
Det lar flere fullføre.
Kun gode vibber
Så nei, vibekoding handler ikke om å forlate grundigheten og flyte gjennom livet på en sky av autogenerert optimisme.
Det handler om å arbeide på en måte der fremdrift slår skrekken. Der ideer ikke dør mens de venter på perfekte forhold. Der ødelagte systemer blir mulige å løse. Der avstanden mellom «det burde jeg gjøre en dag» og «jeg har levert det» stadig blir kortere.
KI fikk meg ikke til å slutte å være den som bygger.
Det gjorde den som bygger, vanskeligere å stanse.
Det er derfor jeg har tro på vibekoding. Det er derfor jeg mener flere burde gi seg selv lov til å prøve det. Og det er derfor fremtiden føles mindre som erstatning og mer som forsterkning.
Ta med smaken.
Ta med dømmekraften.
Ta med den rare ideen, den ødelagte NAS-en, det halvferdige produktet, haugen med skatteskjemaer, den tingen som stille har pirket deg på skulderen i seks måneder.
Så sett i gang.
Maskinen kan holde følge nå.
Kun gode vibber.
