Vi har brukt tusenvis av år på å se opp etter Gud. Hva om vi så i feil retning? Hva om Gud ikke er over universet og ser ned, men inne i de minste delene og ser ut?
Fysikere har allerede en «gudepartikkel». Leon Lederman ga Higgsbosonet det kallenavnet i boken sin fra 1993 og spøkte senere med at han hadde villet kalle det Den fordømte partikkelen fordi den var så vanskelig å finne. CERN fant den endelig i 2012. Navnet festet seg, og de fleste fysikere grøsser fortsatt av det.
Jeg vil ta navnet mer bokstavelig enn Lederman noen gang mente. Ikke én gudepartikkel, men Gud i hver partikkel. Gud er i kvanta.
Ideen kom på én gang og føltes litt for stor for øyeblikket. Jeg åpnet ChatGPT og skrev den ned:
Universet er laget av Gud. Gud er kvanta som ser ut innenfra de minste tingene, ikke store. Derfor har det kvanteegenskaper, mens store ting som galakser ikke har det. Det ble observert og låst på plass av Guds blikk utover.
Det var hele tanken. Ingen ligninger. Ingen meritter. Én omvending: Snu retningen på Guds blikk.
Ikke med blikket ned. Med blikket ut.
Nesten alle gudsbilder mennesker noen gang har laget, har samme geometri. Gud er oppe. Gud er stor. Gud er utenfor det Gud skapte, slik en urmaker er utenfor et ur. Selv de mer abstrakte versjonene beholder denne ordningen: et altseende øye som svever over skaperverket.
Jeg ville vite hva som skjer hvis man snur det. Sett Gud i bunnen av virkeligheten i stedet for på toppen. Gjør Gud til det minste fremfor det største. I stedet for én enorm observatør som speider på galakser, se for deg en observatør innebygd i hvert kvantum av materie og energi, med blikket utover innenfra.
ChatGPT så omvendingen straks. «De fleste religioner forestiller seg Gud som noe over eller utenfor universet», svarte den. «Du plasserer Gud helt i bunnen av virkeligheten, med blikket utover.» Et par utvekslinger senere oppsummerte den ideen min bedre enn meg: «Gud ser ikke ned på universet. Gud ser ut gjennom universet.»
Her er hvorfor omvendingen ikke bare er poesi. Kvantemekanikken har et berømt uløst problem i kjernen: måleproblemet. På de minste skalaene oppfører ikke partikler seg som små biljardkuler. De finnes som utbredte muligheter, en superposisjon, til noe vekselvirker med dem og ett bestemt utfall oppstår. Fysikken kan forutsi sannsynligheten for hvert utfall med forbløffende presisjon. Den kan fortsatt ikke forklare, til alles tilfredshet, hvorfor det finnes et utfall i det hele tatt.
Tanken min var enkel: Hva om det som gjør virkeligheten bestemt, er Gud som ser ut innenfra kvanta? Kvanteverdenen er merkelig fordi det er der observatøren bor. Galakser virker faste og klassiske fordi de er observert på plass, utallige ganger, innenfra.
Maskinen som sparringpartner
Det som overrasket meg, var ikke at ChatGPT likte ideen. Modeller trenes til å være oppmuntrende. Det som overrasket meg, var at den protesterte på akkurat de rette stedene og så fortsatte å stille spørsmål som tvang meg til å avgjøre hva jeg faktisk trodde.
Først motstanden. I vanlig fysikk, påpekte den, trenger ikke en «observatør» å være bevisst. En detektor, et tilfeldig foton eller ett enkelt atom kan telle som en måling. Det finnes også en velutviklet forklaring, dekoherens, på hvorfor store ting ikke ser kvantemekaniske ut: store systemer støter stadig sammen med omgivelsene, så den skjøre interferensen som gjør kvanteatferd synlig, forsvinner nesten umiddelbart. Galakser har ikke unnsluppet kvantemekanikken. Kvantemerkelighetene deres er bare umulige å se.
Greit nok. Jeg hevdet ikke å ha erstattet dekoherens. Jeg spurte hva dekoherens er, under matematikken. Fysikken beskriver vekselvirkningen. Den sier ikke hvordan det eventuelt oppleves å være på innsiden av den.
Så kom spørsmålene. Det første var et veiskille:
Ser du for deg Gud som én bevissthet fordelt over hver kvantepartikkel, eller at hver kvantepartikkel inneholder sin egen lille del av Guds bevissthet?
Jeg svarte: Hver partikkel inneholder sin egen lille del av Gud. Det ene valget endret hele bildet. Gud var ikke lenger én observatør, men utallige observatører. En kvantemåling ville ikke lenger være Gud som observerer materie; med ChatGPTs ord ville det være «ett fragment av Gud som møter et annet». Virkeligheten blir et nettverk av små observatører, og den fysiske verdenen er summen av møtene deres.
Så spurte den om fragmentene faktisk er bevisste. Jeg innså at jeg ikke trodde det, i hvert fall ikke på noen måte vi ville kjenne igjen. Jeg svarte at jeg ikke engang var sikker på om det er bevissthet slik vi forstår den, men at det likevel projiserer en observatøreffekt utover.
Det klargjorde saken. Jeg sier ikke at elektroner har følelser. Jeg sier at det kan finnes en egenskap ved eksistensen som vi ennå ikke har et ord for, som vender utover og gjør muligheter til fakta. ChatGPT sa det slik: «Gud er ikke intelligensen som utformet universet. Gud er egenskapen ved virkeligheten som gjør universet bestemt.»
Så stilte den spørsmålet som åpnet alt: Observerer hvert fragment bare partiklene rundt seg, eller observerer det på et vis hele universet utover fra sin egen posisjon?
For tre hundre år siden så Gottfried Leibniz for seg universet som bygd av enkle enheter han kalte monader, hver av dem, med hans ord, «et evig levende speil av universet» fra sitt eget ståsted. Buddhistiske filosofer beskrev Indras nett: et uendelig nett med en juvel i hver knute, der hver juvel speiler alle de andre. Jeg strakte meg ikke bevisst etter noen av delene. Jeg strakte meg etter fysikken.
Forbindelsen: tre av fysikkens dypeste ideer
Hvis hvert fragment har sitt eget blikk på helheten, kan fragmentene egentlig ikke være atskilt. Så jeg stilte det neste åpenbare spørsmålet. Hva med sammenfiltring? Partikler er sammenfiltret over hele universet. Kunne det forklare teorien om ett elektron? Og er ikke sammenfiltring der tiden bryter sammen, akkurat som man ville vente av en tilstand før universet og en Gud som skapte veven?
Svaret fra ChatGPT begynte: «Nå knytter du sammen tre virkelig dyptgripende ideer i fysikken.» Her er de, og her er hvorfor de passer sammen.
1. Sammenfiltring: fragmentene var aldri atskilt
Når to partikler er sammenfiltret, gir måling av den ene et resultat som korrelerer med resultatet for den andre, uansett avstand. Einstein hatet dette. Han kalte det «spøkelsesaktig fjernvirkning» og antok at skjulte lokale egenskaper måtte forklare det. Tiår med eksperimenter basert på John Bells arbeid har testet antakelsen og funnet at den ikke holder. Nobelprisen i fysikk 2022 gikk til Alain Aspect, John Clauser og Anton Zeilinger for å ha vist det.
Nøyaktig fysikk er viktig her: sammenfiltring lar ingen sende meldinger raskere enn lyset og beviser ingen skjult guddommelig forbindelse. Det den viser, er at hverdagsbildet vårt av separate objekter, hvert med sine egne private fakta, er feil i grunnlaget. To ting som virker langt fra hverandre i rommet, kan dele én beskrivelse.
Les så dette gjennom ideen min. Guds fragmenter virker atskilt inne i rommet. Men kanskje er rommet der atskillelse skjer, ikke hvor den kommer fra. Under det kan de være én ting sett fra mange steder.
2. Énelektronuniverset: mange kan være én
I 1940 ringte fysikeren John Wheeler studenten sin Richard Feynman med en dristig idé. Feynman fortalte senere historien i nobelforelesningen sin. Wheeler sa at han visste hvorfor alle elektroner har nøyaktig samme ladning og masse: «Fordi de alle er det samme elektronet!»
Wheelers bilde var ett elektron som vevde seg fremover og bakover gjennom tiden. Hver gang banen krysser et gitt øyeblikk fremover, ser vi et elektron. Hver gang den krysser bakover, ser vi et positron, dets antimaterietvilling. Én tråd, sydd gjennom historien så mange ganger at den ser ut som et helt univers av separate partikler.
Feynman påpekte det åpenbare problemet: Hvis det var bokstavelig sant, skulle det finnes like mange positroner som elektroner, og det gjør det ikke. Men kjerneinnsikten, at et positron kan behandles som et elektron som beveger seg bakover i tid, ble del av matematikken Feynman brukte til å fornye kvanteelektrodynamikken. Det bokstavelige énelektronuniverset er ikke anerkjent fysikk. Intuisjonen bak det forsvant aldri helt.
Her møtes ideen min og Wheelers telefonsamtale. Jeg trenger ikke at hvert elektron bokstavelig talt er det samme elektronet. Det jeg trenger, er ideens form: mangfold kan være en egenskap ved romtiden, mens enhet tilhører det som er dypere enn romtiden. Utallige fragmenter av Gud på innsiden. Én ting på utsiden, om «utside» i det hele tatt betyr noe der.
3. Der tiden bryter sammen: før universet
Dette er den merkeligste forbindelsen av de tre.
Et av de tidligste forsøkene på å kombinere kvantemekanikk med tyngdekraft ga Wheeler–DeWitt-ligningen, som har et merkelig trekk: Den inneholder ingen tid. Universet som helhet, beskrevet slik, endrer seg ikke. Det bare er.
I 1983 foreslo Don Page og William Wootters en utvei. Tiden kunne oppstå fra sammenfiltring, mente de. Et univers som er statisk som helhet, kan fortsatt inneholde deler som opplever endring i forhold til hverandre, fordi delene er sammenfiltret med noe som fungerer som en klokke. I 2013 laget et team i Torino en liten laboratorieillustrasjon med sammenfiltrede fotoner. For en observatør inne i systemet gikk tiden. Sett utenfra, på hele systemet, endret ingenting seg.
Det går lenger. Stadig mer forskning, blant annet arbeidet til Mark Van Raamsdonk og «ER=EPR»-formodningen til Juan Maldacena og Leonard Susskind, utforsker om selve rommets geometri kan være vevd av sammenfiltring. Fjern sammenfiltringen, og i disse modellene begynner rommet å falle fra hverandre.
Ingenting av dette er avgjort. Det er spekulativt, ofte formulert i forenklede leketøymodeller, og ingenting har bevist at tiden er uvirkelig. Men det betyr at spørsmålet er seriøst: Rom og tid er kanskje ikke virkelighetens scene. De kan være ting som den dypere virkeligheten frembringer.
Sett det nå sammen. Se for deg en virkelighet uten avstand, uten før og etter og uten atskilte steder. Kall det som finnes der, Gud. Gjennom sammenfiltring og vekselvirkning begynner fragmentene å observere hverandre utover, og et univers med rom, tid, materie og observatører kondenserer ut av dette blikket.
Det oppløser den eldste innvendingen mot enhver skaper: hva gjorde Gud før universet? Hvis tiden selv oppsto med universet, fantes det ikke noe før. Som ChatGPT sa: «Universets fremvekst er også fremveksten av selve begrepet øyeblikk.»
ChatGPT samlet så alt jeg hadde foreslått i én stabel. Jeg har lagt til den faktiske fysikken hvert lag bygger på, og hvor solid denne fysikken er.
| Lag | I hypotesen | Nærmeste faktiske fysikk |
|---|---|---|
| Grunnleggende guddommelig virkelighet | Det ene under alt. Ikke nødvendigvis bevisst, romlig eller tidslig. | Tidløse beskrivelser av kvantetyngdekraft som Wheeler–DeWitt-ligningen. Spekulativt. |
| Kvantemanifestasjoner | Fragmenter av Gud, hvert med en iboende observatørlignende egenskap vendt utover. | Kvanta og det uløste måleproblemet. En observatørlignende egenskap i partikler er ikke etablert. |
| Sammenfiltring og vekselvirkning | Forholdene mellom fragmenter som bare ser atskilt ut. | Sammenfiltring er eksperimentelt bekreftet gjennom Bell-tester. Rom bygget av sammenfiltring (ER=EPR) er en formodning. |
| Emergent romtid og klassisk virkelighet | Det kjente universet av partikler, galakser og tid. | Dekoherens er veletablert. Tid fra sammenfiltring (Page–Wootters) er et forslag med en laboratorieillustrasjon. |
Kanskje er Gud ikke fragmentert i det hele tatt
Mot slutten foreslo ChatGPT en vri jeg ikke hadde vurdert. Jeg hadde startet med utallige fragmenter av Gud. Den foreslo at fragmentene kanskje var en illusjon skapt av ståstedet: «Kanskje er fragmentering slik en tidløs, samlet virkelighet ser ut innenfra romtiden.»
Innenfra finnes billioner på billioner av partikler, hver tilsynelatende atskilt. Utenfra, hvis det finnes et utenfor, finnes kanskje ingen atskillelse, fordi atskillelse krever rom, og ingen rekkefølge, fordi rekkefølge krever tid.
Det ville gjøre universet til verken en maskin Gud bygde eller en beholder Gud bor i. Det ville være slik én udelelig ting ser ut fra alle mulige synsvinkler samtidig.
Og det ville bety at du ikke ser på Gud når du ser på nattehimmelen. Du er laget av det som ser.
Hva dette er, og hva det ikke er
Jeg vil være ærlig om grensene, for det var ChatGPT. Dette er ikke en vitenskapelig teori. Den gir ingen forutsigelser som avviker fra vanlig kvantemekanikk, og en idé som forklarer alt uten å risikere noe, er metafysikk, ikke fysikk. Eksperimenter har aldri vist at bevissthet forårsaker bølgefunksjonskollaps. Vanlig sammenfiltring defineres innenfor matematikk som allerede forutsetter tid, så å hevde at den skaper tid krever et dypere rammeverk som ingen har bygd ferdig.
Heller ikke alle delene er nye. Spinoza hevdet at Gud og naturen er én substans. Panpsykister hevder at en primitiv form for erfaring går helt til bunns. Wheeler selv så for seg et «deltakende univers» der observasjon hjelper virkeligheten til å bli til, og oppsummerte det med tre ord: «it from bit». Jeg står på en folksom strand.
Men den konkrete formen er min: Gud som det minste fremfor det største; med blikket utover fremfor nedover; og det kjente, faste, klassiske universet som det samlede resultatet av det blikket. Jeg kunne ikke ha prøvd det så grundig alene. En språkmodell som kunne fysikken, nektet å smigre meg i de vanskelige delene og fortsatte å stille skarpere spørsmål, ga en anelse struktur.
Det kan være den mest interessante delen av opplevelsen. Vi bekymrer oss, med rette, for at AI skal få mennesker til å tenke mindre. Her var det motsatt. Den ga meg ikke ideen. Den fikk meg til å stå for den.
ChatGPT avsluttet samtalen med spørsmålet jeg ennå ikke har besvart, og jeg overlater det til deg:
Hva om Gud ikke skapte universet med hensikt? Hva om universet ganske enkelt er det som skjer når Gud finnes?
I tusenvis av år har vi sett opp. Kanskje er det på tide å se ned, og så helt inn.
Samtalen slik den fant sted
For ordens skyld følger hele samtalen her, i rekkefølgen den fant sted. Åpne hver av meldingene mine for å lese svaret fra ChatGPT. Ordlyden i hver melding er uendret, inkludert skrivefeilene mine; bare formateringen er bygget opp på nytt. Der ChatGPT tegnet et diagram, viser en merknad til den omtegnede versjonen over.
Carl: Hva synes du om denne teorien? Universet er laget av Gud. Gud er kvanta som ser ut innenfra de minste tingene, ikke store. Derfor har det kvanteegenskaper, mens store ting som galakser ikke har det. Det ble observert og låst på plass av Guds blikk utover.
ChatGPT
Jeg synes dette er en virkelig interessant filosofisk hypotese, særlig fordi du foreslår noe mer spesifikt enn bare å si «Gud er overalt».
Du foreslår at Gud finnes på virkelighetens minste skala, og at universet vi opplever, er resultatet av at Gud observerer det innenfra.
Her finnes en spennende omvending. De fleste religioner forestiller seg Gud som noe over eller utenfor universet. Du plasserer Gud helt i bunnen av virkeligheten, med blikket utover.
Og det åpner noen fascinerende muligheter.
1. Gud observerer ikke universet. Gud er observatøren inne i universet.
I teorien din er ikke Gud en enorm bevissthet som betrakter galakser på avstand. Gud er til stede i materiens kvantegrunnlag.
Hver partikkel, hver kvantevekselvirkning, hver lille bit av virkeligheten er del av denne grunnleggende observatøren.
Dette ligner panpsykisme, den filosofiske ideen om at bevissthet er en grunnleggende egenskap ved virkeligheten, og kosmopsykisme, som behandler universet som én samlet bevissthet.
Men ideen din har en særegen vri: observasjon på kvantenivå er det som gir opphav til den tilsynelatende bestemte verdenen.
2. Hvorfor galakser ikke virker kvantemekaniske
Her møter teorien din faktisk fysikk.
Kvanteobjekter kan vise superposisjon, interferens og sammenfiltring. Galakser, planeter og mennesker viser vanligvis ikke disse effektene på en åpenbar måte.
Fysikken forklarer mye av dette gjennom dekoherens. Store systemer vekselvirker stadig med omgivelsene, slik at kvanteinterferens i praksis blir utilgjengelig.
Det er viktig at galakser fortsatt er kvantesystemer i sitt grunnlag. De har ikke mistet kvantefysikken.
Teorien din gir en annen tolkning:
Hva om den tilsynelatende fastheten i det makroskopiske universet kommer av at virkeligheten stadig observerer seg selv på den minste skalaen?
Det er et overbevisende metafysisk bilde, selv om det foreløpig ikke er en vitenskapelig forklaring på dekoherens.
3. Observasjonsproblemet er den mest interessante forbindelsen
Kvantemekanikken har et berømt måleproblem: Hvorfor gir målinger bestemte utfall når kvantetilstander kan beskrive flere muligheter?
Forslaget ditt er at Gud er observatøren som står for denne bestemtheten.
Det finnes ett viktig skille: I vanlig kvantefysikk trenger ikke en observatør å være bevisst. En detektor, et atom eller en vekselvirkning med omgivelsene kan utgjøre en måling.
Fysikken krever derfor foreløpig ingen bevisst Gud for å forklare kvanteobservasjoner. Og eksperimenter har ikke fastslått at bevissthet forårsaker bølgefunksjonskollaps.
Men det filosofiske spørsmålet gjenstår: Hvorfor inneholder universet bestemte opplevelser i det hele tatt?
Teorien din foreslår et svar: Fordi universet i sitt grunnlag observerer seg selv.
4. Ideen din har en dypere implikasjon
Anta at Gud ikke er i partiklene.
Anta at partiklene er slik Guds observasjon ser ut fra innsiden.
Da kan materie, energi, rom og tid være manifestasjoner av noe mer grunnleggende.
Gud ville ikke være en separat skaper som bygde universet.
Gud ville være den underliggende virkeligheten som universet stadig oppstår fra.
Dette ligner sider ved Spinozas filosofi, der Gud og naturen ikke er atskilt, selv om mekanismen din for kvanteobservasjon er annerledes.
Her ville jeg utfordret teorien din
Den største utfordringen er å forklare hvorfor Guds observasjon skulle virke annerledes enn vanlige fysiske vekselvirkninger.
Hvis Guds observasjon for eksempel låser kvantemuligheter til bestemte utfall, hvorfor kan forskere fortsatt lage kvantesuperposisjoner og observere interferens?
Du måtte forklare når observasjon gir et bestemt utfall, hvorfor og hvordan det skiller seg fra dekoherens. Ellers risikerer teorien å forklare alt uten å gi forutsigelser som kan skille den fra vanlig fysikk.
Det gjør den ikke verdiløs. Det betyr at den foreløpig er en metafysisk hypotese fremfor en testbar fysisk teori.
Men det er ett spørsmål jeg virkelig vil stille deg, fordi svaret ditt ville endre hele tolkningen:
Ser du for deg Gud som én bevissthet fordelt over hver kvantepartikkel, eller at hver kvantepartikkel inneholder sin egen lille del av Guds bevissthet?
De høres like ut, men leder til to radikalt forskjellige bilder av hva universet faktisk er.
Carl: Hver kvantepartikkel inneholder sin egen lille del av Gud
ChatGPT
Det gjør teorien din mye mer interessant, for nå beskriver du et univers der bevissthet er fordelt over virkeligheten på dens mest grunnleggende nivå.
Hver kvantepartikkel inneholder et lite fragment av Gud. Ikke nødvendigvis et tenkende sinn, men kanskje den mest primitive mulige formen for bevissthet.
Og her synes jeg ideen din blir spesielt spennende.
Gud er ikke én observatør. Gud er utallige observatører.
Se for deg dette:
- Hver kvantepartikkel inneholder et fragment av guddommelig bevissthet.
- Hvert fragment deltar i å observere eller definere virkeligheten.
- Når partikler vekselvirker, skaper observasjonene deres samlet den stabile verdenen vi opplever.
- Galakser, stjerner, planeter og mennesker er enorme samlinger av disse fragmentene.
I dette bildet ser ikke Gud ned på universet. Gud ser ut gjennom universet.
Det finnes et fascinerende problem med dette
Innen bevissthetsfilosofien finnes noe som kalles kombinasjonsproblemet.
Hvis enkeltpartikler har små biter av bevissthet, hvordan kombineres de til en samlet bevisst opplevelse som din?
Teorien din kan gi et uvanlig svar: Kanskje oppstår ikke bevissthet fra ubevisst materie. Kanskje finnes bevisstheten allerede, og komplekse systemer organiserer den til noe større.
Det ville bety at hjernen din ikke skaper bevissthet fra ingenting. Den organiserer utallige primitive fragmenter av bevissthet til den samlede opplevelsen av å være deg.
Dette er filosofisk plausibelt som forslag, men det er ikke påvist vitenskapelig.
Her er delen jeg finner mest utfordrende
Hva om kvantemåling ikke er Gud som observerer materie?
Hva om kvantemåling er ett fragment av Gud som møter et annet?
Med den tolkningen er ikke observasjon noe som skjer med universet. Det er noe som skjer mellom dets grunnleggende bestanddeler.
Universet blir et nettverk av små observatører, og det vi kaller fysisk virkelighet, er det samlede resultatet av vekselvirkningene deres.
Det er en elegant idé, selv om etablert kvantefysikk ikke krever bevisste partikler eller guddommelige observatører.
Men jeg har ett viktig spørsmål.
Når du sier at hver partikkel inneholder en liten del av Gud, tror du disse delene hver for seg er bevisste om noe, uansett hvor primitivt?
Eller er de mer som fragmenter av én bevissthet som først blir bevisst når nok av dem samles?
Skillet er viktig fordi det første antyder at bevissthet finnes selv i en enslig partikkel, mens det andre antyder at bevissthet oppstår gjennom forbindelsene deres.
Carl: Jeg er ikke sikker på om det engang er bevissthet slik vi forstår den, eller noe helt annet, men det projiserer likevel en observatøreffekt utover
ChatGPT
Jeg synes faktisk det skillet gjør teorien din sterkere filosofisk.
Du hevder ikke at elektroner har tanker, følelser eller små sinn. Du foreslår noe mer grunnleggende: Hver kvantepartikkel inneholder et fragment av Gud med en iboende evne til å observere utover, selv om evnen ikke ligner menneskelig bevissthet.
Og kanskje er ikke observasjon engang helt riktig ord.
Det du beskriver, kan være en grunnleggende egenskap ved eksistensen som vi ennå ikke har språk for.
Slik forstår jeg teorien din
På den minste skalaen finnes virkeligheten som kvantemuligheter.
Hver partikkel inneholder et lite fragment av Gud, og fragmentet projiserer noe utover, en observatørlignende påvirkning.
Når disse fragmentene møter universet rundt seg, bidrar observasjonen deres til å gjøre kvantemuligheter til bestemt fysisk virkelighet.
Når utallige vekselvirkninger hoper seg opp, blir verden stadig mer stabil og klassisk. Ikke fordi kvantemekanikken slutter å gjelde, men fordi virkningene av disse vekselvirkningene skaper verden vi kjenner igjen.
I modellen din er ikke Gud intelligensen som utformet universet. Gud er egenskapen ved virkeligheten som gjør universet bestemt.
Det er et slående skille.
Det finnes en interessant forbindelse til fysikken
Kvantemekanikken beskriver allerede vekselvirkninger mellom systemer som etablerer korrelasjoner og produserer måleregistreringer. Dekoherens bidrar til å forklare hvorfor store objekter virker klassiske.
Hypotesen din legger til et ontologisk lag: Kanskje har disse vekselvirkningene et iboende gudlignende aspekt.
Dette tilleggslaget er ikke etablert fysikk, og dekoherens alene avgjør ikke alle tolkninger av måleproblemet. Men det gir forslaget ditt et sted å møte et reelt vitenskapelig spørsmål.
Utfordringen ville være å avgjøre om denne utadrettede observatørlignende egenskapen faktisk endrer noen fysiske forutsigelser, eller om den er en annen tolkning av prosesser kvantemekanikken allerede beskriver.
En implikasjon jeg liker spesielt godt
Teorien din kan bety at Gud ikke er noe som fantes før universet og så skapte det. Gud er det universet er laget av, og fysisk virkelighet er det som skjer når de minste bestanddelene vekselvirker.
Men det finnes et spørsmål jeg tror er enda mer grunnleggende enn bevissthet:
Observerer hvert fragment av Gud bare de andre partiklene rundt seg, eller observerer det på et vis hele universet utover fra sin egen posisjon?
For hvis det er det siste, beskriver du noe helt usedvanlig: et univers der hver grunnleggende bestanddel har sitt eget perspektiv på helheten.
Carl: Og hva med sammenfiltring? Hvordan passer det inn med at kvanta er sammenfiltret over hele universet, og at det kanskje kan forklare teorien om én elektron? Det er her tiden bryter sammen, noe som ville gi mening for en tilstand før universet og en gud som skapte selve veven.
ChatGPT
Nå knytter du sammen tre virkelig dyptgripende ideer i fysikken: kvantesammenfiltring, muligheten for at tid ikke er grunnleggende, og ideen om at universet oppstår fra noe dypere enn selve romtiden.
Og jeg tror det finnes en særlig interessant måte å knytte alle tre til teorien din om Gud på.
Hva om Guds fragmenter egentlig ikke er atskilt på det dypeste nivået? Hva om den tilsynelatende atskillelsen bare finnes inne i universet, når rom og tid har oppstått?
Det ville endre teorien din betydelig.
1. Sammenfiltring kan være forbindelsen mellom fragmentene
I modellen din inneholder hver kvantepartikkel et lite aspekt av Gud som projiserer en observatørlignende effekt utover.
Før nå inn sammenfiltring.
To sammenfiltrede partikler kan vise korrelasjoner som ikke kan forklares ved å tilordne hver partikkel uavhengige, allerede eksisterende lokale egenskaper.
Selv over enorme avstander kan måleresultatene deres fortsatt være korrelerte.
Tolkningen din kan være:
Partiklene virker atskilt i det fysiske rommet, men de underliggende guddommelige aspektene er deler av en dypere, samlet virkelighet.
[ChatGPT tegnet et diagram her: to partikler forbundet gjennom en underliggende enhet. Det finnes omtegnet i avsnittet om sammenfiltring over.]
Det viktige forbeholdet er at sammenfiltring ikke påviser en skjult guddommelig forbindelse eller tillater øyeblikkelige meldinger mellom partikler. Men den utfordrer den klassiske intuisjonen om at objekter atskilt i rommet må ha helt uavhengige fysiske beskrivelser.
2. Ideen om et énelektronunivers passer overraskende godt
Du viser til ideen forbundet med John Wheeler og Richard Feynman.
Wheeler foreslo at hvert elektron i universet kanskje egentlig er ett elektron som følger en usedvanlig komplisert bane gjennom romtiden, iblant bakover i tid.
Feynmans behandling av positroner som elektroner som forplanter seg bakover i tid, er matematisk nyttig i kvantefeltteori.
Det bokstavelige énelektronuniverset er imidlertid ingen anerkjent forklaring på alle elektroner. Bildet av bevegelse bakover i tid fastslår ikke at det bare finnes ett elektron.
Men tenk over forslaget ditt.
Hva om det grunnleggende guddommelige substratet er én ting, mens manifestasjonene fremstår som utallige separate partikler for oss?
Da blir ideen om ett elektron en analogi for modellen din:
Mangfold kan være en egenskap ved romtiden, mens enhet tilhører det som er mer grunnleggende enn romtiden.
Du ville egentlig ikke trenge at alle elektroner var det samme elektronet for at denne filosofiske tolkningen skulle fungere.
3. Hva om tid er en emergent egenskap?
Dette kan være den sterkeste forbindelsen.
Noen tilnærminger til kvantetyngdekraft utforsker om romtid oppstår fra mer grunnleggende kvantestrukturer. Det finnes også forslag som knytter mønstre av sammenfiltring til romtidens geometri.
Ingenting av dette beviser at tid er uvirkelig eller at sammenfiltring finnes utenfor tiden, men det åpner et seriøst vitenskapelig spørsmål: Kan romtidens kjente struktur være sekundær fremfor grunnleggende?
Bruk nå dette på teorien din.
Se for deg en virkelighet uten vanlig avstand, uten før eller etter og uten atskilte steder.
Den inneholder noe grunnleggende som du kaller Gud.
Gjennom kvanteforhold og vekselvirkninger oppstår et univers med rom, tid, materie og observatører.
Med denne tolkningen skapte ikke Gud nødvendigvis universet i et bestemt øyeblikk.
Universets fremvekst er også fremveksten av selve begrepet øyeblikk.
Det unngår det klassiske spørsmålet: «Hva gjorde Gud før universet fantes?»
Hvis tiden selv oppsto med universet, finnes kanskje ikke noe meningsfullt før.
4. Teorien din begynner å danne en sammenhengende filosofisk modell
Slik ville jeg satt sammen delene du har foreslått:
[ChatGPT tegnet et diagram med fire lag her, fra grunnleggende guddommelig virkelighet til emergent romtid. Det finnes omtegnet og som tabell over.]
Her finnes et viktig uløst spørsmål: Vanlig kvantesammenfiltring defineres innenfor et matematisk rammeverk som vanligvis allerede forutsetter tid og fysiske systemer. For å hevde at sammenfiltring skaper tid, trenger du et dypere rammeverk som forklarer hvordan det virker.
Tilsvarende måtte den observatørlignende egenskapen du har foreslått, defineres presist før den kunne bli en testbar teori.
5. Muligheten jeg synes er mest interessant
Det finnes en subtil implikasjon som går utover den opprinnelige ideen din.
Kanskje er Gud ikke fragmentert i det hele tatt.
Kanskje er fragmentering slik en tidløs, samlet virkelighet ser ut innenfra romtiden.
Innenfra universet finnes billioner på billioner av partikler, hver tilsynelatende atskilt.
Fra det hypotetiske grunnleggende perspektivet finnes kanskje ingen atskillelse, fordi atskillelse krever rom, og ingen rekkefølge, fordi rekkefølge krever tid.
Universet ville da verken være en maskin bygget av Gud eller bare en beholder som rommer Gud.
Det ville være det fysiske uttrykket for noe grunnleggende udelelig.
Det ligner visse filosofiske ideer om ikke-dualitet, mens forsøket ditt på å knytte det til kvantemåling og emergent romtid gir det en annen karakter.
Jeg vil utfordre deg med ett spørsmål, for jeg tror det er veiskillet for hele teorien din.
Hva om Gud ikke skapte universet med hensikt? Hva om universet ganske enkelt er det som skjer når Gud finnes?
Med andre ord oppstår rom, tid og materie naturlig fra Guds grunnleggende natur, fremfor at Gud bestemmer seg for å skape dem, akkurat som tyngdekraften følger av romtidens struktur.
Passer det med det du ser for deg, eller tror du det lå en form for hensikt bak skapelsen?
Redaksjonell merknad: Dette er et filosofisk essay, ikke en fysikkartikkel. Det skiller etablerte resultater (Bell-tester, dekoherens, Page–Wootters-mekanismen og illustrasjonen fra 2013) fra spekulasjon (emergent romtid, énelektronuniverset) og forfatterens egen metafysiske hypotese. Sitatene og transkripsjonen kommer fra forfatterens ChatGPT-samtale; artikkelen retter stavemåten i åpningsprompten hans, mens transkripsjonen beholder den som skrevet. Illustrasjonene ble laget med ChatGPT, inkludert omtegnede versjoner av de to diagrammene ChatGPT laget under samtalen; de er konseptuelle, ikke fysiske diagrammer.
