For ti år siden skrev jeg En amerikaner i Slovakia. Jeg skrev om bobler: Den lille med familie og venner, den mellomstore rundt byen og den større av land og kultur. Så skrev jeg om antiboblen, verden utenfor alt dette.
Vel, ti år senere er jeg fortsatt her. Fortsatt i Slovakia. Fortsatt utenfor boblen. Eller kanskje boblen bare er blitt mye større.
Å bo midt i Europa endrer følelsen av avstand. Italia, Spania, Frankrike, Tyskland, Tsjekkia, Østerrike, greske øyer, Menorca. Dette er steder du faktisk kan dra til, ikke abstrakte mål på et kart. De blir minner, måltider, togstasjoner, flyforsinkelser, hotellfrokoster, strender, museer og små gater der du lurer på folks liv. I år skal vi til Montenegro, min første gang på Balkan. Jeg gleder meg av samme grunn som første gang i et slovakisk supermarked: Hva er dette stedet? Hva spiser de? Hva verdsetter de? Hva kan jeg lære?
Returen til USA er litt mindre enkel. Jeg har amerikansk pass og slovakisk kort for permanent opphold, og man skulle tro det var nok. Grensekontrollen i Wien laget likevel problemer på grunn av stemplene. Jeg vet fortsatt ikke helt hvilke dokumenter jeg trenger for å bevege meg sømløst mellom mine to liv. Det er en rar side ved å bo ute så lenge. Man hører til her, men ikke helt. Man hører til der, men føler seg litt lenger unna hvert år.
Så kom Covid.
Covid i Europa var en utdanning i seg selv. Vaksiner, vaksinekort, QR-koder, nye regler med få ukers mellomrom og grenser som spøkelseshusdører. Først da kjente jeg virkelig hvordan Europa både er én ting og ikke én ting. EU kan føles samlet helt til det plutselig ikke gjør det. Hvert land har regler, panikk, papirer og sin egen måte å si: «Ja, men ikke slik.»
Og så invaderte Russland Ukraina.
Amerikanere har vanskelig for å forstå hvordan det er å bo så nær en krig. Ukraina er ikke et fjernt navn i TV-nyhetenes tekstlinje. Det er rett der. En nabo. Du leser nytt hver dag og ser russernes forferdelige handlinger. Du ser Europa prøve å reagere bestemt, og så land som Ungarn under Orbán blokkere, forsinke, vanne ut og frustrere innsatsen. Det gir et sinne som er vanskelig å legge bort om kvelden.
Det er ting jeg fortsatt elsker ved Europa: Kulturen, maten, kollegene. Slovakisk natur, en av verdens mest undervurderte skatter. Skogene, fjellene, hagene og forståelsen av at friluftsliv er del av livet. Slovaker overrasker fortsatt med hvor jordnære og vennlige de er.
Helsevesenet har også vært fantastisk for meg. For ti år siden skrev jeg at det var litt av begge deler, men mest bedre. Det mener jeg fortsatt. Legene har vært utmerkede, særlig på forebygging. De behandler sykdom før den blir katastrofe. Reseptmedisin er fortsatt sjokkerende billig sammenlignet med Amerika. Frustrasjoner finnes, men det føles ikke som medisin prøver å ruinere deg for forbrytelsen å trenge hjelp.
En uventet hobby fra livet her er surdeigsbrød. Et hyggelig lokalt bakeri ga meg gratis starter, og det lille glasset levende mel og vann har laget fantastisk brød til familien. Det er dypt tilfredsstillende. Du mater, venter, bretter, former, baker, og plutselig lukter hele huset bakeri. Bagels er fortsatt vanskelige å finne, så jeg lager dem selv. Som mye ved utenlandslivet begynte det med noe jeg savnet hjemmefra og ble noe jeg lærte å gjøre selv.
Maten er fortsatt en favoritt ved livet her. Ikke alt er bedre, men mye. Det enkle kan være fantastisk: Grillmat, frukt fra hagen, suppe som smaker omsorg. For ti år siden skrev jeg om rožky, gulasj, knedľa og oransje eggeplommer. Jeg er fortsatt begeistret for det samme, bare med mer selvtillit og mye mer surdeigsmel på benken.
Men Europa har også en formyndertrang som gjør meg sprø.
Alt blir svekket. Vannflasker har nå plastkorker som nekter å løsne, som om jeg er en smårolling man ikke kan stole på ved en gjenvinningsboks. KI-funksjoner på Apple-enheter er sperret. Jeg flyttet endelig enhetene fra US-butikken til EU-butikken for å bruke bilappen ordentlig. Plutselig mistet jeg Siri KI, Apple News og funksjoner som iPhone-bruk fra macOS. Google Chrome sperrer KI i nettleseren. Codex får ikke nyttigere funksjoner som datamaskinstyring. Her i EU føles vi etter hvert som digitale bønder av andre klasse. Resten av verden får fremtiden, vi får et etterlevelsesnotat.
Jeg forstår trangen til å beskytte folk. Virkelig. Men et sted blir beskyttelse til lammelse. Europa har talent, kultur, intelligens og historie, men virker ofte fast bestemt på å regulere seg inn i saktefilen. Det er frustrerende å bo så vakkert og kapabelt og stadig føle at innovasjon skjer andre steder.
En hobby som passer perfekt i dette europeiske livet, er droneflyging. Jeg gjennomførte sertifiseringen og fikk EU-dronelisens. Det føltes europeisk på best mulig og mest papirarbeidstung måte. Det gode er at man etterpå kan fly i EU-land under samme grunnramme. Det er virkelig flott. Jeg kan reise med drone uten å starte fra null ved hver grense. Europas regler frustrerer, men noen ganger gir de mening.
Så ser jeg tilbake på Amerika og blir ikke akkurat beroliget.
Det er endeløst frustrerende å se Trump-regjeringen behandle EU og USAs allierte dårlig. Av alle land behandles Canada som en fiende. Iran-håndteringen er bisarr og hensynsløs, og nå merker alle det i drivstoffpriser og global uro. Kina, Russland og Iran ruver større. Verden føles mer ustabil enn for ti år siden. Kanskje er den det. Kanskje er jeg eldre og følger bedre med. Uansett føles boblen tynnere.
Den største endringen i livet mitt er likevel ikke politisk. Det er Emma.
To år etter det første innlegget ble datteren min født her i Slovakia. Hun er høydepunktet i de siste ti årene. Endeløs glede, kjærlighet og optimisme. Et barn født mellom kulturer endrer alt. Hun er slovakisk og amerikansk. Hun hører til her på en måte jeg aldri helt vil, og binder meg til stedet som ingenting annet.
Nå jobber jeg også med KI i et stort teknologiselskap, et rart puslespill i seg selv. Jeg tilbringer dagene midt i en av tidens viktigste teknologiske endringer og bekymrer meg samtidig for jobber, kreativitet, tillit, sannhet og folk som bare vil leve av arbeidet sitt. Det er fascinerende og urovekkende på samme tid. Jeg elsker teknologien. Jeg bekymrer meg for følgene. Begge deler er sant.
Så ti år senere har boblen min vokst. Mye.
Den rommer Slovakia, Amerika, Europa, Ukraina, familie, jobb, KI, krig, reiser, byråkrati, gode leger, latterlige flaskekorker, billig medisin, vakre fjell, fantastiske supper, droner, surdeigsstarter, hjemmelagde bagels, digital frustrasjon og ei jente som gjør fremtiden verdt å kjempe for.
Jeg vil fortsatt ikke ha perfekt. Jeg vil ha annerledes. Jeg tror fortsatt at å gå utenfor boblen er noe av det beste man kan gjøre.
Jeg håper bare boblen ikke sprekker.
Livet går videre, og det må vi også. For en bedre fremtid. For barna våre. For hverandre.
Og særlig for folket i Ukraina.
